Norge og EU

Norge er ikke medlem av EU, etter to folkeavstemninger er det, mer eller mindre tydelig, at det ikke er dette Norges befolkning vil. I alle fall ønsker ikke hovedandelen av nordmenn dette, så svaret er rett og slett nei. Vi forholder oss uansett til de europeiske landene på ulike nivåer. De fleste av oss har besøkt ett eller flere land som er medlem av den Europeiske Union, og har dermed handlet varer innen EU.

Økonomisk sett er det umulig for ett land å stå alene utenfor et fellesskap som EU, og dermed må de landene som ikke er medlem av EU, administrere plikter og rettigheter i forhold til sine handelspartnere i EU gjennom lover og avtaler. EØS-avtalen tillater blant andre Norge å forhandle med EU-medlemsland, og trådte i kraft på begynnelsen av 90-tallet. Denne avtalen har vakt sterke følelser i det norske folk, både blant tilhengere og motstandere av EU-medlemsskap. Motstandere mener avtalen er en trussel mot Norges suverenitet, men tilhengere mener at avtalen er det eneste virkemiddelet vi har til å beholde suvereniteten i økende europeisk samhandling.

Gjennom blant annet Schengen-avtalen er Norge og EU knyttet tett sammen også når det gjelder både innenriks- og justisregelverk. Det er helt klart i norsk interesse å delta i det europeiske samspillet, spesielt i nåtidens økonomiske og sosialt ustabile samfunn. For et bedre utfall for alle land som samhandler i Europa, uansett på hvilket nivå dette skjer, anser den norske regjeringen det som hensiktsmessig å holde fast ved grunnleggende verdier i samfunnet.